Klapping

Min lille Lu har lært seg å klappe for noen uker siden. Hun klapper i tide og utide, og synes det er stor stas. I kveld sang jeg godnattsangen for henne, og da klappet hun også. Jeg synes ikke det passer seg med klapping til kjæreGudjeghardetgodt, og det sa jeg til henne. Men jeg tror ikke det nådde helt inn.

Jeg håper bare hun ikke blir som alle de irriterende tenåringene som er publikum på Norske talenter, Idol og lignende. De klapper stort sett kun når det ikke passer seg. Hva er det slags klappekultur vi har i dette landet? Når en klapper på en og tre på killing me softly er det noe i musikkundervisningen på skolen som har feilet veldig.

Dette med klapping og applaus er i grunnen et ganske fascinerende konsept. Den spontane gledesklappingen til min lille Lu er veldig sjarmerende, det syns jeg. Men det er egentlig litt rart av vi slår hendene sammen hardt og raskt for høflig å vise vår aksept til det nylig inntrufne.

Vi har også mange forskjellige klappestiler:

Du har den store mannen som klapper med sin hule hånd. For de i umiddelbar nærhet kan dette være temmelig smertefullt i ørets indre gang. Han har gjerne litt lubne hender, og klapper med en særegen lyd.

Så har vi den ivrige bedehusklapperen. Han klapper annenhver gang skrått høyre mot venstre hånd og motsatt. Han smiler gjerne bredere og bredere for hvert klapp. Lyden er ikke det viktigste her, det er apperance'n som er i sentrum.

Møt også fru vestkantklapper. Hun bruker sin dominante hånd til forsiktig å treffe den andre håndflaten. Her er det pekefinger, langfinger og ringfinger mot håndflaten som gjelder. Dette er sittende klapping, må hun stå er det ikke med glede.

Så har du unge herr partyklapper. Han holder hendene høyt, svette og med en anelse røyk- og øllukt. Svaien er viktig her. Armbevegelsene som tilslutt ender i et forsiktig, nesten lydløst klapp er et fast innslag på festivaler. Han vaier i takt med den rolige musikken, og fyrer gjerne opp lighteren samtidig.

Så har du jazzklapperen. Han klapper med hele kroppen, og er veldig opptatt av å klappe på to og fire, aldri en og tre, nei gudforby. Noen ganger, når musikken er riktig så avansert, klapper han på en, fem og elleve. Han nikker gjerne i samme takt, og foten skal trampe litt sånn forsiktig samtidig.

Og tilslutt, den vanlige klapperen. Han står rett opp og ned mens han klapper litt sånn stivt. Han klapper høflig, uten noe ekstra innlevelse.

Det blir spennende å se hvem lille Lu blir, hvilken klapper hun blir. Men enn så lenge er hun den spontane barneklapperen. Og det liker mammaen til Lu.