De hvite barna

De hvite barna var mangelvare i bakgården rundt blokkleiligheten vår der jeg bodde for en del år siden. Lite minnet meg om Norge da jeg så ut av vinduet. Det eneste kjente var været, mens luktene, lydene og stilen mer minnet om et ganske annet land.

Barna i blokka var ikke sjenerte. De likte å lage lyd og leke høyt og lenge. Jeg er opplært til å ha faste leggetider til min lille Lu, pluss minus sju sier de. Ikke mer enn et kvarters slingringsmonn, ellers kan det gå skrekkelig galt.

Vi følger opp så godt vi kan, med Drømmehagen hver kveld. Et godt grøtmåltid laget av hvetegrøt med eple (selvsagt Nestle dette også) blir inntatt med funklende blikk, mens Hopsideisi og HinkelPinkel synger sine vante sanger. Jenta bades i stampen etter dette, og sover sin søte søvn fra 19.00. Noen ganger 19.05.

Men barna i blokka var ikke i nærheten av sengekanten når klokka nærmet seg sju. De hoiet og lekte ute til mørket var et faktum, og det er temmelig seint på sommerstid i Norge. Jeg så lite til foreldrene. Seksåringen passet toåringen, det fungerte vel på et vis.

Men midt i flokken fant jeg et hvitt barn. Han var hvitere enn de andre, og jeg husker jeg tenkte at de mørke barna var snille som lekte med han. Han minnet om en gutt jeg gikk med i første klasse. Han hadde et trill rundt hode, og masse tynt hvitt hår. Han minnet litt om en søt gammel mann, og jeg husker jeg var litt forelsket i han. Jeg var sju. Han flyttet, og jeg så ikke mer til han. Men det hvite barnet i blokka minnet om min barndomsvenn.

Årene gikk etter klassekameraten min dro, og vi jentene i klassen ble eldre, litt før guttene. Det syns vi i alle fall selv. I femte og sjette klasse hadde vi nøye regnskap over hvem som hadde og ikke hadde fått mensen. Vi var livredde for å havne i enten den ene eller den andre enden. Det var like grusomt å være tidlig ute som sein. Det viste ikke på oss, som det gjorde med jentene i blokka. En etter en fikk de nye hodeplagg, som et tegn på at barndommen var over. De hadde vel en mer synlig form for regnskap, barna i blokka. Jeg har hørt at de feirer sammen med foreldrene, den dagen hodeplagget skal på.

Den hvite gutten så jeg ikke foreldrene til. Det var ingen hvite voksne, utenom oss i leiligheten. Barna i blokka elsket å leke med oss. Jeg husker jeg trillet dem rundt på ei lastetralle i bakgården sent om kvelden. De ringte ofte på døra vår, og viste oss dukkene sine.

En dag så jeg den hvite gutten ute med to mørke voksne. Han snakket arabisk tror jeg, og jeg forstod at han pratet med foreldrene sine. Da jeg la merke til at han hadde røde øyne, skjønte jeg det: Den hvite gutten var albino. Vi var de eneste norske i blokka.