Klapping

Min lille Lu har lært seg å klappe for noen uker siden. Hun klapper i tide og utide, og synes det er stor stas. I kveld sang jeg godnattsangen for henne, og da klappet hun også. Jeg synes ikke det passer seg med klapping til kjæreGudjeghardetgodt, og det sa jeg til henne. Men jeg tror ikke det nådde helt inn.

Jeg håper bare hun ikke blir som alle de irriterende tenåringene som er publikum på Norske talenter, Idol og lignende. De klapper stort sett kun når det ikke passer seg. Hva er det slags klappekultur vi har i dette landet? Når en klapper på en og tre på killing me softly er det noe i musikkundervisningen på skolen som har feilet veldig.

Dette med klapping og applaus er i grunnen et ganske fascinerende konsept. Den spontane gledesklappingen til min lille Lu er veldig sjarmerende, det syns jeg. Men det er egentlig litt rart av vi slår hendene sammen hardt og raskt for høflig å vise vår aksept til det nylig inntrufne.

Vi har også mange forskjellige klappestiler:

Du har den store mannen som klapper med sin hule hånd. For de i umiddelbar nærhet kan dette være temmelig smertefullt i ørets indre gang. Han har gjerne litt lubne hender, og klapper med en særegen lyd.

Så har vi den ivrige bedehusklapperen. Han klapper annenhver gang skrått høyre mot venstre hånd og motsatt. Han smiler gjerne bredere og bredere for hvert klapp. Lyden er ikke det viktigste her, det er apperance'n som er i sentrum.

Møt også fru vestkantklapper. Hun bruker sin dominante hånd til forsiktig å treffe den andre håndflaten. Her er det pekefinger, langfinger og ringfinger mot håndflaten som gjelder. Dette er sittende klapping, må hun stå er det ikke med glede.

Så har du unge herr partyklapper. Han holder hendene høyt, svette og med en anelse røyk- og øllukt. Svaien er viktig her. Armbevegelsene som tilslutt ender i et forsiktig, nesten lydløst klapp er et fast innslag på festivaler. Han vaier i takt med den rolige musikken, og fyrer gjerne opp lighteren samtidig.

Så har du jazzklapperen. Han klapper med hele kroppen, og er veldig opptatt av å klappe på to og fire, aldri en og tre, nei gudforby. Noen ganger, når musikken er riktig så avansert, klapper han på en, fem og elleve. Han nikker gjerne i samme takt, og foten skal trampe litt sånn forsiktig samtidig.

Og tilslutt, den vanlige klapperen. Han står rett opp og ned mens han klapper litt sånn stivt. Han klapper høflig, uten noe ekstra innlevelse.

Det blir spennende å se hvem lille Lu blir, hvilken klapper hun blir. Men enn så lenge er hun den spontane barneklapperen. Og det liker mammaen til Lu.

De hvite barna

De hvite barna var mangelvare i bakgården rundt blokkleiligheten vår der jeg bodde for en del år siden. Lite minnet meg om Norge da jeg så ut av vinduet. Det eneste kjente var været, mens luktene, lydene og stilen mer minnet om et ganske annet land.

Barna i blokka var ikke sjenerte. De likte å lage lyd og leke høyt og lenge. Jeg er opplært til å ha faste leggetider til min lille Lu, pluss minus sju sier de. Ikke mer enn et kvarters slingringsmonn, ellers kan det gå skrekkelig galt.

Vi følger opp så godt vi kan, med Drømmehagen hver kveld. Et godt grøtmåltid laget av hvetegrøt med eple (selvsagt Nestle dette også) blir inntatt med funklende blikk, mens Hopsideisi og HinkelPinkel synger sine vante sanger. Jenta bades i stampen etter dette, og sover sin søte søvn fra 19.00. Noen ganger 19.05.

Men barna i blokka var ikke i nærheten av sengekanten når klokka nærmet seg sju. De hoiet og lekte ute til mørket var et faktum, og det er temmelig seint på sommerstid i Norge. Jeg så lite til foreldrene. Seksåringen passet toåringen, det fungerte vel på et vis.

Men midt i flokken fant jeg et hvitt barn. Han var hvitere enn de andre, og jeg husker jeg tenkte at de mørke barna var snille som lekte med han. Han minnet om en gutt jeg gikk med i første klasse. Han hadde et trill rundt hode, og masse tynt hvitt hår. Han minnet litt om en søt gammel mann, og jeg husker jeg var litt forelsket i han. Jeg var sju. Han flyttet, og jeg så ikke mer til han. Men det hvite barnet i blokka minnet om min barndomsvenn.

Årene gikk etter klassekameraten min dro, og vi jentene i klassen ble eldre, litt før guttene. Det syns vi i alle fall selv. I femte og sjette klasse hadde vi nøye regnskap over hvem som hadde og ikke hadde fått mensen. Vi var livredde for å havne i enten den ene eller den andre enden. Det var like grusomt å være tidlig ute som sein. Det viste ikke på oss, som det gjorde med jentene i blokka. En etter en fikk de nye hodeplagg, som et tegn på at barndommen var over. De hadde vel en mer synlig form for regnskap, barna i blokka. Jeg har hørt at de feirer sammen med foreldrene, den dagen hodeplagget skal på.

Den hvite gutten så jeg ikke foreldrene til. Det var ingen hvite voksne, utenom oss i leiligheten. Barna i blokka elsket å leke med oss. Jeg husker jeg trillet dem rundt på ei lastetralle i bakgården sent om kvelden. De ringte ofte på døra vår, og viste oss dukkene sine.

En dag så jeg den hvite gutten ute med to mørke voksne. Han snakket arabisk tror jeg, og jeg forstod at han pratet med foreldrene sine. Da jeg la merke til at han hadde røde øyne, skjønte jeg det: Den hvite gutten var albino. Vi var de eneste norske i blokka.

Lille Lu

Jeg har akkurat matet min ti måneder gamle datter. Jeg hadde laget egen babymat. Dampet urtemarinert laks med de fineste poteter og økologiske gulrøtter.

Stor skje med middagsmat finner veien inn i en gapende munn. Den lille nesen rynkes til det ugjenkjennelige. Lille Lu plukker møysommelig all maten ut igjen av munnen og gnir den inn i begge hender. Hun løfter armene over hodet og masserer den hjemmelagde maten inn i hodebunnen mens hun sier "neineinei". Så gliser hun bredt mens hun klapper i hendene.

Jeg åpner et middagsglass fra Nestle. Det går ned på høykant.